Un poco "Mushuk Kawsay" for oss...

Vi er godt innstallert i vår romslige hytte i lia i Canar. Her har vi ikke nett, dusjer i god tro om varmt vann og spyler i doen mens fingrene er kryssa i håp om at sakene skal bli spylt ned! Personlig har jeg fått en dobbeltseng til odel og eie disse månedene, og klager ikke på det. Huset er vaska, glitteret henger på veggene i en stil jeg liker å kalle «jalla», treet er pynta og mangler bare å bli kledd med pakker, julebaksten er i boks og vi er med det godt fornøyde med å være tidlig ute. Allikevel er vi bakerst i rekken i forhold til den Ecuadorianske befolkningen som ringte julen inn for omtrent en måned siden.

Vi har kommet godt i gang med arbeidet på skolen Mushuk Kawsay, som betyr "nytt liv", en skole for alle fra 1. klasse-3.vg. Her er Silje og Kristin engelsklærere. Begge merker at dette er noe de liker godt og at det er lettere etterhvert som de blir mer «inside». Det at de kan rette på lærern som skriver «Childrens» og «go of (i stedenfor to) Cuenca» føles som en seier!

Elisabeth og jeg er gymlærere og trenere på et fotballakademi på ettermiddagene og synes egentlig det var litt skummelt å skulle undervise fotballgutta på 17 år, men merker mer og mer at jeg trives godt som en autoritær og koser meg når motvillige elever må ta sit-ups, push-ups og ande øvelser vi måtte finne på.

Vi merker mye at språket blir en barriere og setter mange grenser. Forklaring av helt enkle leiker som «stiv heks» og «hermegåsa» blir en utfordring! Men vi blir gira når vi ser hvor engasjerte ungene er og at et innkjøp av kjegler er en «hit» gjør det også ekstra gøy! Ellers er det og vanskelig å arrangere opplegg i fotball når kulturforskjellen er betydelig. Vi begynner kl.14.30, betyr for eksempel egentlig at vi begynner kl.15.00. Og tendenser til regn fører til halvering av antall elever. Etter et par uker på skolen blir vi mer og mer «en av gjengen» og får bedre kontakt med elevene ved Mushuk. En føler tilhørighet når barna kommer springene mot deg og sier «buenos dias profesora» på morgenen.Det er gøy:)

Ellers prøver vi å blende inn i kluturen ved å bli med i timer med tradisjonell folkedans. Våre norske hofter prøver så godt det går å henge med, men kan ikke unngå fnising fra de som ser på.

Elisabeth og jeg har blitt skrevet inn i det lokale fotballaget til Tambo. Vi hadde vårt første møte med laget ved en semifinale, der vi vant 6-0 (Elisabeth stod for 3 av målene), og på førstkommende søndag er det duket for finale! Vi gleder oss og synes det er utrolig kult å ta del i kulturen på denne måten!Og til slutt har vi i teamet invistert i to "mascotas", som vi har valgt aa kalle "Polivio" og "Lillemor". For bare 6 kroner var de vaare! Disse har blitt en hit i huset og vi gleder oss til de kan gjoere nytte for seg ved aa staa for speilegg til frokosten!

Ha en fantastisk julehoeytid!

Observasjoner og kulturelle koder

Jeg går i gatene i byen. Det er mange mennesker rundt meg og flust av biler på veien. Jeg prøver så godt det går å «blende inn» i kulturen. Smile som de smiler, hilse som de hilser på hverandre, le der de ler, føle som de føler og bare være på den måten som de er.

Jeg hilser på noen av menneskene jeg møter! Noen hilser tilbake. Mange henger igjen med blikket, noen snur seg etter at vi har passert hverandre. De passerende bilene tuter. Noen henger ut av vinduet, plystrer og smeller med leppene!

Jeg trodde jeg var lik, men nei! Jeg er annerledes. Jeg har et stempel; «suka». Hårstråene mine er lyse og huden legger ikke skjul på sannheten om at nasjonaliteten er noe ulik.

Jeg vil så gjerne være en del. Integrering blir hardt og må ta tiden til takke!

Etter hele fem uker i Ecuador, har vi blitt oppmerksomme på en del av de tingene som gjør landet så forskjellig fra lille Norge. Her er noen:

1. sukker:

Sukker har for meg fått en ny dimensjon. Jeg trodde vi brukte litt for mye i litt for mange ting. Det burde jeg tatt med en klype salt. Her nøler de ikke med "litt ekstra". Kaffi, er et godt eksempel på en drikk som ikke serveres uten omtrent 1/3 sukker. Da er den perfekt!

2. Hilsen:

Jeg, som en gjennomsnittlig nordmann, er mest vandt med å vifte med hånda, gi et smil og hvis nødvendig si "hallo".

Nå er det andre boller i ovnen. Her snakker vi "buenos dias, como estas?" Hilse med hånda, gi et kyss på kinnet, etterfulgt av et svar på spørsmålet; "todo bien, y tu?". Og dette er jo selvsagt med førstmøtende person. Etter dette er det samme ritual med alle de andre menneskene i rommet. Det skal ikke legges skjul på at intimsonen blir satt på prøve idet fremmede menn lager trutemunn og setter kursen rett mot kinnet ditt.

3. koselig:

Det er et kjent fenomen at vi er veldig opptatt av å lage en så kalt "koselig" stemning ut av alt vi gjør og alt som skjer. Jeg følte mange ganger i vertsfamilien et savn av engasjementet rundt dette uttrykket. Jeg ville spørre om dette med en "koselig stemning", noe jeg sjeldent følte miljøet rundt meg stimulerte til. Jeg, som en storforbruker av ordet "koselig" slo opp i ordboka og så at det var et ikke-eksisterende ord.Ipraksis hadde det ikke fungert i Norge, men det er en annen sak. Jeg har følt meg fram og sier heller "chevere" noe som er mer hipt, og betyr "kult". Allikevel må det sies at jeg føler en viss krasj når jeg kaller, stearinlys, god mat og en fin film for "kult!".

Til slutt en film fra søndagsturen i Cajas, der min kjære teammate fisker ørret med hånda!

Et kapittel er over, et annet rett rundt hjørnet

Det er enda tidlig morgen her i Cuenca. Vi er bare tre våkne i leiligheten vår. "Mary did you know", spilles på spotify for stemningens skyld. Det første adventslyset er tent og lyser opp rommet! Johanne har nettopp begynt på scones, Elisabeth og jeg sitter med en oppgave. Solen lukter på morgenduggen og strekker beskjedent på strålene. På plassen utenfor høres lyden av to hunder og bilene som nettopp har begynt å okkupere gatene utenfor. Luften er enda frisk til tross for at vinden ikke setter spor på trerne ute i hagen vår. Det lukter en fin dag i Cuenca!

Vi er ferdig på språkskolen, Nexus, og med det også ferdig med tiden vår i vertsfamilier. Til nå har vi vært sammen alle åtte og fått kjent på hvordan det er å leve i en lokal familie. Vi har og blitt innprenta i grammatikk fra a-å. Allikevel er det nok ingen av oss som føler seg stø nok språkmessig til å ta fatt i oppgavene.

Bildene over er fra det siste måltid i familien i tillegg til avslutningsfest på språkskolen, Nexus. Her diska lærerne opp med alt av Ecuadoriansk mat. Vi prøvde å måle oss med lapper og havregrøt:)

I helga har vi alle åtte (pluss Ane og Ragnhild) hatt herlige dager med skyping, spilling, baking og filmseing. På søndag var det nemlig telling av alle innbyggerne i Ecuador. Elever fra hele landet gikk rundt i husene, telte og stilte spørsmål. I den anledning fikk ingen av oss sette foten utenfor døren. Da kompenserte vi med inne-aktiviteter og det ble en herlig avskjedshelg!

Nå er vi fire på team Ecuador Sport mer enn klare for å reise opp i fjellene og sparke i gang med oppgavene vi har fått! Vi er sultne og gira på å smake på det som venter oss i indianerladsbyen!

Soendagstur til Cajas

Paa soendagen som var tok familien til Elisabeth oss med til Cajas, fjellene over Cuenca. Fjellene ligger paa en hoeydemeter paa 3400. Vi kjente baade pust og puls ble satt paa proeve oppover de bratte bakkene.

Etter en times gange ble vi moett av en koselig hytte, fiskedammer og herlig natur! Paa omraadet var det fire fiskedammer med til sammen 40 000 oerret (noe som er veldig vanlig i disse fjellene).



Etter mange forsoek maatte vi gi opp droemmen om aa fange en av fiskene med bare hendene. Vi fikk kaste uti kroken en etter en, og dette resulterte selvfoelgelig i en deilig fiskemiddag! Foreldrene til Elisabeth diska opp med en helstekt fisk, ris og annet tilbehoer. Deilig:)



Paa veien tilbake viste Elisabeths familie oss litt av en typisk Ecuadoriansk kultur. De hadde ikke pugga de ikke-eksisterende bussrutene, og tydde derfor til haiking!
Alle 10 oppi lasteplanet paa en pick-up! Spennende, utrolig goey og eksotisk!

Vi sitter igjen med god kondis, flotte minner og en passelig solbrent hud!
Takk for turen:)

Dagene i vertsfamilie

Dagene gaar fort i tida hos vertsfamilien og i spraakskolen. Vi laerer nye ting hver dag og foeler oss mer og mer som hjemme:)
Personlig staar jeg opp klokka 6 hver morgen og lusker inn paa kjoekkenet naar "papi" roper "Airen! Comer!" Da sitter papsen Polivio og jeg aa spiser. Det faste er eggeroere og papaya med en kopp varm melk ved siden av. Fin maate aa starte dagen paa, selv om praten ved frokostbordet kan bli en smule klein og ordvekslingene ikke alltid er like hyppige.

Ellers proever jeg aa ha en "med paa alt hodning" for aa vise at jeg er aapen for integrering. Denne blir i noe grad satt paa proeve naar jeg faar servert kyllingfoetter (med negler og hele pakka), kyllinghals og marsvin! Da biter jeg tenne sammen og sier "me gusta mucho" og "muy rico". En vil jo ikke skuffe naar x antall familiemedlem foelger deg med blikket i det du setter tennene i den krispi kyllingtaaa.
(Bildet er forresten tatt fra foerste dagen og beskriver den noe konsentrerte holdningen!)

Ellers er papi, Polivio flink til aa ta med med paa lufteturer i omraadet. Da har vi en fast loeperunde. Selv om den tynne lufta her gjoer at jeg blir slengende etter vil jeg gjerne vaere like kul!
Sara (Sarita,9 aar), minstejenta hjelper meg mye med leksene, noe som foeles uvandt, men som jeg setter veldig stor pris paa. Jeg proever foerst, og blir som oftest veldig fornoeyd med ordformuleringer. Hun sukker og gir meg oppgitte blikk i det hun setter flere roede merker i boka mi.


Andres og kjaeresten (begge 20) har jeg faat god kontakt med og vi henger mye sammen. De tar meg med paa alt mulig og introduserer meg for "design-gjengen" paa universitetet. Han studerer interioerdesign, hun fashiondesign. Med mine faa gloser er det vanskelig aa holde foelge paa samtaler og vitser, men min "med paa alt" hodlning sier at jeg skal le med, saa da gjoer jeg det!

Ellers henger vi mye av dagen paa Nexus, spraakskolen! Her gaar det i ett fra 8-12.30 (da det er rett hjem for aa spise lunsj/middag).
De foerste timene har vi med Juan. Han laerer oss alt som er av grammatikk i naatid og fortid. Juan liker daarlig at vi snakkes norsk og sier straks "que dice" som betyr "hva sier du" straks noen av oss aapner munnen.

Etter dette har vi 1-1 timer med hver vaar laerer! Her faar vi proevd spraakferdigheten enda mer og blir tvunget til aa ha en dialog. Slitsomme, intensive to timer! Min laerer kan omtrent ikke engelsk, noe som visst nok er bra, men som kan foeles litt frustrerende noen ganger.

Saann ellers gaar dagene fort og vi har bare en uke igjen foer vi reiser nordover mot indianerlandsbyen. Derfor nytter vi godt av "nice cream" og andre goder som vi kan se langt etter naar vi kommer til Cañar!
Badebilde er varme kilder fra en inaktiv vulkan i utkanten av byen. Her var vi sammen med soesteren til Siv og foelte oss skikkelig som turister! Etterpaa fuelgte kaffe og et stort glass med frukt og yoghurt, helrlig!!!


Viva la vida:)

Etter en uke i Ecuador...

... foeles det ut som at vi er fastboende!!! Selv om sju dager ikke egentlig er saa mye, har vi opplevd utrolig mye og forskjellig paa kort tid! Her er noen faa bilder fra noe:


Spraakskolen tok oss med til Soer-Amerikas stoerste katedral (ligger i Cuenca). Utrolig stilig! Bilde er av underetasjen der viktige religioese ledere har blitt gravlagt. Andre "vanlige" personer ligger paa en annen felles gravplass i Cuenca (bilde kommer). Der var vi paa allehelgensaften(2.nov.), da de legger litt aere i denne feiringen. Folk kjoeper inn masse blomster og store oppsatser for aa legge paa gravene. De skal hjelpe sine avdoede slektninger gjennom saersilden. Noen holder ogsaa fester ved graven for aa ta de avdoede med paa feiringen.






Nice Cream:Fanga foerst oppmerksomheten ved sitt lekne ordspill. Ble seinere en HIT paa grunn av det store utvalget av is! Is i alle former og stoerrelser! Dette har naa blitt en daglig tradisjon som vi alle synes det er paa sin plass aa opprettholde!Cuenca dagene:
Cuenca dagene gaar over tre dager(2,3,4 nov.), der de feirer sin selvstendighet fra Italia. Under disse dagene er det masse liv i gatene og salg av alt mulig! Dette er altsaa en slags 17.mai, bare at det ikke er vanlig aa kle seg noe mer fint enn valig.
Hovedkvelden ble avslutta med en stor konsert og fyrverkeri!











Vi proever saa best vi kan aa integrere oss i den Ecuadorianske kulturen. Da har vi skjoent at fine negler er paa topp ti prioritering! Dermed var det ikke annen raad enn aa ta turen innom et manikyreri:

Helt ute av komfortsone

I dag har jeg hatt min foerste dag paa spraakskolen, Nexus. Goey, slitsomt, men veldig inspirert. En skulle tro at de kunne noe "ingles", men da droemmer du... Og det gjoerde jeg!
En Ecuador tu hales Español! Og jeg vil nok vaere glad for det i framtida.. Synd den ikke kommer litt foer.
De foerste timene skal vi paa teamene ha felles gramatikkundervisning til lunsj, og etter det er det 1 til 1 opplegg.. Veldig effektiv maate aa faa inn muntlig spraak paa.

I gaa fikk jeg mitt foerste moete med "mi familia". Veldig, veldig koselige mennesker. I starten var jeg nok litt skeptisk, og foelte meg litt forlatt da Ranveig (norsk mentor) reiste fra "la casa". Men mine koselige foreldre og deres barn tok meg med til Cuenca city. Det var nemlig siste av de tre aarlige Cuenca-dagene. Da var det masse boder, salg av all slags ting og mat. Blandt annet den tradisjonelle retten med marsvin. Baade marsvin og gris laa helstekt rundt i bodene. Rart for en bleiking som er vandt til aa faa grisen i poelseform.
Gatene var altsaa fulle og stemningen var til aa ta og foele paa. Men jeg var ikke klar over at det var saa vanlig aa foele paa andres vesker.. Naar jeg kom tilbake zu la casa, oppdaga jeg at veska mi hadde et stort hull bak. Godtroende som jeg er tenkte jeg at den var rispa, men der tok jeg feil.
(K)naske mannen fikk ikke annet med seg en litt dove silk skin. Han var generoes der han kunne velge mellom to videokamerar, et fotoapparat og en lommebok med en del cash!

Utenom dette synes jeg det er spennende, goey, skummelt og laererikt aa bo i en ukjent familie og ikke kunne noe saerlig spraak. Hele dagen er en tankeprosess der jeg leter etter loesninger paa gode formidlingsmaater. Til naa gaar den mest hyppige ordbruken i "no comprendo" (jeg forstaar ikke) og "me gusta mucho" (jeg liker det veldig).

Til slutt et bilde av mitt fantastiske team!

Foersteinntrykk og livstegn!

Etter mye forberedelser, snakk, latter, alvor og planlegging har vi endelig kommet til Ecuador. Under tida paa GUS foeltes det nesten ikke ut som at denne dagen skulle komme.

I strekk, er nok ikke reisetiden avskrekkende, men naar du skal legge til en soevnloes natt paa Heathrow, to mellomlandinger, masse venting og en reisetid paa omtrent 35 timer, var det godt, flott og vel saa det aa legge seg i en ordentlig seng:)

De foerste dagene i Ecuador preges av mye omstilling i forhold til tidsforskjeller, kultur, mat osv. Vi suger inntrykk som svamper og foeler oss som prinsesser naar flertallet av biler tuter idet de passerer.

Ellers var foerste moete med vertsfamiliene en morsomt og spesielt hendelse. Disse moette vi da Ranveig, vaar mentor tok oss med i menigheten "paz de dios", der vi skal vanke de neste tre ukene.

Silje, reagerte med hyppig roedming hver gang hun skulle si noe paa spansk.
Elisabeth var for opptatt av aa bli varta opp med pins, kake og annen "good stuff".

Kristin var lykkelig over aa faa en skikkelig "husmor" mor av beste slag.

Jeg synes det hele er litt skummelt, men pugger "Hola, me llamo Eirin", og andre nyttige fraser og haaper paa det beste.

Vi har ogsaa faatt oppleve indianerlandsbyen, Cañar, der vi skal reise om tre uker for aa jobbe sammen med ungdom!. Kult aa faa et inntrykk av hvordan folket er (mye mer preget av saeregen kultur, med blandt annet spraak og bekledning.) og hvordan det kommer til aa bli for oss naar vi reiser dit. Vi moette en del av ungdommen, var med paa gudstjeneste og smakte paa typisk Ecuadoriansk mat fra gatekjoekken.

Ellers har jeg hatt min foerste misforstaaelse i forhold til spansk;

Vi tok turen til en av mange isbarer, kalt "Nice Ice". Her skulle jeg bestille EN is med TO kuler. Da mannen i isdisken kom med to iser med en kule paa hver skjoente jeg at noe hadde gaatt galt i kommunikasjonen. Teamsjef, Silje, sier "det er bare aa si, SI til det meste saa gaar det bra". Naa skjoenner jeg at det ikke alltid er saa lett:)

Hasta luego (paa gjensyn)

Foerste drosjetur!