Du vet du er i Canar når...

...dusjen er enten brennende varm eller iskald

...One Tree Hill og "Phase 10" tar opp kveldsaktiviteten

...gjessene biter deg i leggen

...du våkner opp med fem nye loppestikk... hver dag!

...klærne er reinere når du kaster de i vask, enn når de kommer ut

...du sover i ullundertøy og hakker tenner

...du soler deg om dagen og fyrer om kvelden

...du bare kan se naboens hus noen få timer om dagen på grunn av tåken

...biler, busser og til og med politimenn tuter på deg langs veien

...alpakka blir "it"!!!

...fluesmekkekonkurranse opptar deg store delen av dagen

...alle vet hvor du bor

...det alltid går en buss

...du hører mer Kithua enn spansk

...en 1 1/2 liter brus koster 6 kroner og du synes det er dyrt

...alle som ser deg tror du er modell

...døde dyr langs veien er mer vanlig enn uvanlig

...gaver fra Norge (spesielt sjokkis) gjør godt for sjel og sinn (ekstra takk til familien for julefavoritter:))

...tid og klokkeslett ikke lenger spiller noen rolle

...du daglig får nye friere på døren

...du er heldig hvis du finner mel uten bakepulver

...du ikke vet om du skal ha klassen din i gym og enkelsk, eller om de faktisk stiller

...du får rare blikk hvis du sier at du ikke er gift i en alder av 20 år

...menneskene bare bruker folkedrakt

...kuer, griser, gjess, ender, sauer+++ er dine nærmeste naboer

...det er marsvin på menyen når du blir invitert til middag

...gjørmen legger seg i store kladder under skoene dine

...»presta me la camera/ pelota» (lån meg kamra/ballen) blir et uttrykk som du har mareritt om på nettene

...høyden gir deg syke og ville drømmer

...vasking av frukt er veldig, veldig, veldig viktig

...musene danser på bordet om nettene uten å la seg lure av fella

...du gisper etter luft bare ved å reise deg fra stolen (vi bor på 3000 moh.)

...du møter opp som avtalt, men avtalt er 3 timer for tidlig

...middagsgjestene tar med seg hjem det som ikke blir spist opp

Min 24. desember

Vi sitter i bilen til vår mentor, Ranveig og mannen, Atle. Veien er humpete, gjørmesporene dype og ute strier regnet ned som et uvær. Tross dette er det lunt og godt inne i bilen, Carola synger om en «new born king» og stemningen er stor. Vi var nemlig på vei til Belene for å ringe julen inn sammen med de andre lokale i Kitchua-kirka.Før på dagen hadde vi som sportsteam tatt en morgen joggetur i bygda for å kjøpe inn stemningsvekkende saker til frokost. Og det ble go´stemning i huset med julestrømper, god frokost og medbrakt «tre nøtter til Askepott». Nivået ble heller ikke senket da Ranveig og Atle kom på risengrynsgrøt og mandel!

I kirka fikk vi servert julemat i plastkopp, bestående av ris, oksekjøtt og tomatsaus. Gudstjenesten begynte med en gang etterpå. Menneskene var mange, stemnigen stor og kirka pynta som et koltbord av glitter og lys.

Vi som gjennomsnittlige nordmenn tenkte at gudstjenesten varte i omtrent en time, noe som viste seg å være skivebom. Sang, musikk, dans og andakt skulle ha gleden av å underholde oss i godt over fire timer. Egentlig høres ikke dette ut som noe havy opplegg bare et fåtall av oss klarer å glede seg over gudstjenesten ut, men i og med at den lokale «kitchua» sangen er noe spesiell, ble det allikevel en prøvelse for oss alle fire! Det var heller få av de staslige indianerne som ikke lot seg friste av å sole seg i glansen av oppmerksomhet en julekveld. Til og med vi som litt blyge nordmenn måtte gi oss utpå bølgen og bidro med «En stjerne skinner i natt». Dette er noe vi alle fire angrer oss grønne for i ettertid! Forsterkerne peip, vi hørte ikke vår egen stemme, seinkvelden hadde entret rommet og melodien gikk i overkant av hva vår skala rakk over. Men takk allikevel, Ranveig for tappert forsøk!