Min 24. desember

Vi sitter i bilen til vår mentor, Ranveig og mannen, Atle. Veien er humpete, gjørmesporene dype og ute strier regnet ned som et uvær. Tross dette er det lunt og godt inne i bilen, Carola synger om en «new born king» og stemningen er stor. Vi var nemlig på vei til Belene for å ringe julen inn sammen med de andre lokale i Kitchua-kirka.Før på dagen hadde vi som sportsteam tatt en morgen joggetur i bygda for å kjøpe inn stemningsvekkende saker til frokost. Og det ble go´stemning i huset med julestrømper, god frokost og medbrakt «tre nøtter til Askepott». Nivået ble heller ikke senket da Ranveig og Atle kom på risengrynsgrøt og mandel!

I kirka fikk vi servert julemat i plastkopp, bestående av ris, oksekjøtt og tomatsaus. Gudstjenesten begynte med en gang etterpå. Menneskene var mange, stemnigen stor og kirka pynta som et koltbord av glitter og lys.

Vi som gjennomsnittlige nordmenn tenkte at gudstjenesten varte i omtrent en time, noe som viste seg å være skivebom. Sang, musikk, dans og andakt skulle ha gleden av å underholde oss i godt over fire timer. Egentlig høres ikke dette ut som noe havy opplegg bare et fåtall av oss klarer å glede seg over gudstjenesten ut, men i og med at den lokale «kitchua» sangen er noe spesiell, ble det allikevel en prøvelse for oss alle fire! Det var heller få av de staslige indianerne som ikke lot seg friste av å sole seg i glansen av oppmerksomhet en julekveld. Til og med vi som litt blyge nordmenn måtte gi oss utpå bølgen og bidro med «En stjerne skinner i natt». Dette er noe vi alle fire angrer oss grønne for i ettertid! Forsterkerne peip, vi hørte ikke vår egen stemme, seinkvelden hadde entret rommet og melodien gikk i overkant av hva vår skala rakk over. Men takk allikevel, Ranveig for tappert forsøk!